When words leave off, music begins.

Oslo, 05. desember 2010 06:41

"Snubler hjem i min første Oslo-snø med roser i kinnene og rosèvin i årene. Snurrer, snurrer til alt blir en virvelvind av små krystaller og lykkerus, mens du hvisker ord jeg ikke klarer å forstå - der jeg har blitt til en liten burgunderfarget karusell - mumler dem,og når jeg stopper opp for å høre nøyere etter blir du musestille. Leker med meg, tvinner meg rundt lillefingeren, jeg er bare enda èn dukke for deg. Men en dag Oslo-by, en dag skal du og jeg danse sammen  i nysnøen og le, for selv om du aldri vil bli hjem så skal du bli min venn.

Selv om snøen i morgen har dekket mine spor, selv om vinen har dampet bort og blitt  minner stykket opp til små gassmolekyler, så holder jeg mitt løfte om nye ark til ett nytt liv, hemmeligheter bare du og jeg vet, Oslo."

Takk, lille Oslo. Takk,  for at vi har blitt venner, sånne venner man aldri glemmer. Jeg gleder meg til du igjen blir dekket av tynt silkepledd ,gleder meg til vi igjen kan leke sammen, føle sammen, skrive nye hemmeligheter sammen.  Fjorårets hemmelighet ligger ved siden av meg nå, sliten, trøtt, fin og ikke minst min. Takk, lille Oslo.  

we live in a climate of exhaustion and hyperactivity,

ascension and malice run down the same rivers

we are great ruins from old Rome,

submerged in the ocean of ancient philosophers

we are antiquarians of emotions,

all dealing with different eras.

submerged in your silence again i look for you in dark rooms, on chaotic train stations where so many pasts linger, just not ours. I seek your touch in other peoples palms and your shine in there empty stares. I look for your words  on drunken lips of lost poets, but they are not there.  you are not here, not even a bit, not even at all.

.

 sometimes reality is like a book left on the lawn in the middle of autumn. wind blows it up and tosses its pages back and forth, the pages we dare not read, afraid of what they may hide. drops fall from far above, soaking the black letters and in the end only remains a gray mixture of what once formed life. not the illusion of life, but life itself. but then, then it is too late.

 Drinking tea, pouring suger in it like a a desperate man who has found water in the Sahara. Wondering when everything else got so sour, that this white sand is sweetest thing in my life.

I want that one. - I said.

Typically- he answered - You always want what i can not give you.

Then you're not for me ( onda ti nisi za mene) - i was persistent

You, my dear, are not for yourself (ti, draga moja, nisi sama za sebe) - he said smiling while putting the star in the palm of my hand.

And the lights came on, i woke up. No star. No you.