When words leave off, music begins.

 Jeg er kald og rundt meg våkner byen forsiktig. En jente i skjørt sykler hjem, og det ser ut som om hun flyter oppover Åkebergveien.  På fjorden er det en båt som setter sitt anker. Noen ganger virker det litt godt, å flyte på et uendelig hav og se hvor man ender opp. Friheten til å flyte, og aldri helt vite hvor man skal ende opp. Så kan man endelig sette anker og si at; her, det her er meg. 

Men det er jo ikke sånn det er. Det er strenge skjemaer, det er tidsplaner, det er hensyn, og det er deadlines. Du kan ikke flyte for alltid, du kan ikke ankre hvor du vil. Selv når du ankrer et sted du føler deg hjemme, kommer tiden til å dra igjen. Tiden for å finne noe nytt. 

Tryggheten av det kjente er kreativitetens egen grav. Det er utviklingens største fartsdump. Men vi trenger en gang i blant å ankre ved det kjente, for så å finne styrke til nye eventyr. 

 "Snubler hjem i min første Oslo-snø med roser i kinnene og rosevin i blodårene. Snurrer. Snurrer til alt blir en virvel av små iskrystaller og lykkerus, snurrer til jeg har blitt en liten burgunderfarget karusell. Du hvisker ord jeg ikke kan forstå, mumler dem, og når jeg stopper opp får å høre nøyere etter blir du musestille. Leker med meg. Tvinner meg rundt lillefingeren. Jeg er bare enda en dukke for deg. Men en dag Oslo-by, en dag skal du og jeg danse sammen i nysnøen og le, for selv om du aldri vil bli hjem så skal du bli min venn. 

Selv om snøen i morgen har dekket mine spor. Selv om vinen har dampet bort og blitt minner stykket opp til små gassmolekyler, så holder jeg mitt løfte om nye ark, hemmeligheter bare du og jeg vet, Oslo."

Oslo, 05. desember 2010, 06:41 

Takk, lille Oslo. Takk,  for at vi har blitt venner, sånne venner man aldri glemmer. Jeg gleder meg til du igjen blir dekket av tynt silkepledd ,gleder meg til vi igjen kan leke sammen, føle sammen, skrive nye hemmeligheter sammen.  Fjorårets hemmelighet ligger ved siden av meg nå, sliten, trøtt, fin og ikke minst min. Takk, lille Oslo.  

we live in a climate of exhaustion and hyperactivity,

ascension and malice run down the same rivers

we are great ruins from old Rome,

submerged in the ocean of ancient philosophers

we are antiquarians of emotions,

all dealing with different eras.

submerged in your silence again i look for you in dark rooms, on chaotic train stations where so many pasts linger, just not ours. I seek your touch in other peoples palms and your shine in there empty stares. I look for your words  on drunken lips of lost poets, but they are not there.  you are not here, not even a bit, not even at all.

.

 sometimes reality is like a book left on the lawn in the middle of autumn. wind blows it up and tosses its pages back and forth, the pages we dare not read, afraid of what they may hide. drops fall from far above, soaking the black letters and in the end only remains a gray mixture of what once formed life. not the illusion of life, but life itself. but then, then it is too late.

 Drinking tea, pouring suger in it like a a desperate man who has found water in the Sahara. Wondering when everything else got so sour, that this white sand is sweetest thing in my life.

I want that one. - I said.

Typically- he answered - You always want what i can not give you.

Then you're not for me ( onda ti nisi za mene) - i was persistent

You, my dear, are not for yourself (ti, draga moja, nisi sama za sebe) - he said smiling while putting the star in the palm of my hand.

And the lights came on, i woke up. No star. No you.