when it all changed


På bildet er alle sammen. Oldeforeldre, besteforeldre, mammaer, pappaer, tanter, onkler og søskenbarn. Det er sommer, alle har på lette sommerklær og smiler pent til kameraet. Bildet er tatt i hagen, med huset i bakgrunn og et stort bord foran dekt på med alt mulig av mat og drikke. Serviset som bestemor fikk av oss i bursdaggave synes godt. Blå kanter og noe slags blomstermønster. Bare onkel som drikker fra en eldgammel grønn kopp som han aldri ville gi slipp på. I hjørnet på bildet er det en barnevogn, i den lå det en 4. måneder gammel jente, lite vitende om at hun kom til å se på bildet 17 år senere med tårer i øynene.


Jeg holder en tallerken i hånden. En av de på bildet. Men jeg er ikke der. Jeg er på det samme stedet, men ting er ikke som da. Jeg er i det samme huset, som ikke lenger kan kalles et hus 17 år senere. Ødelagt. Det store bordet midt i hagen er der fortsatt, med masse hull. Gresset er stort og trærne har vokst seg enorme siden sist jeg var her.


Jeg pakker ut av bokser som jeg fant i kjelleren,som mamma ba meg pakke ut. Kanskje fordi hun ikke orker selv. Kanskje fordi hun ikke har vært i huset siden den dagen bildet ble tatt.Ikke vet jeg. Barnevognen er i kjellered, vaser, potter, glass, tallerkener? samme gamle serviset. Jeg ser på bildet, det var mange der da. Nå er det bare noen få igjen. Bestemor sin store kopp er borte, onkel sin grønne også. De finnes ikke lenger. Menneskene på bildet er borte. De dro fra oss en etter en, tidligere enn de skulle. Bare vi er igjen.


Og bildet.

Kommentarer:
Postet av: Vivian

Sinnsykt bra skrevet! Jeg er målløs. Overveldet. Fasinert. Og har nesten tårer i øynene.

28.07.2008 @ 22:28
URL: http://altommeg.blogg.no

Tell me all about it:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/6043977