Jag börjar om varenda dag.

Jeg er kald og rundt meg våkner byen forsiktig. En jente i skjørt sykler hjem, og det ser ut som om hun flyter oppover Åkebergveien.  På fjorden er det en båt som setter sitt anker. Noen ganger virker det litt godt, å flyte på et uendelig hav.  Se hvor man ender opp. Friheten til å flyte, og aldri helt vite hvor man skal ende opp. Så kan man endelig sette anker og si at; her, det her er meg. 

 

Men det er ikke sånn det er. Det er strenge skjemaer, det er tidsplaner, det er hensyn, og det er deadlines. Du kan ikke flyte for alltid, du kan ikke ankre hvor du vil. Selv når du ankrer et sted du føler deg hjemme, kommer tiden for å dra igjen. Tiden for å finne noe nytt. 

 

Tryggheten av det kjente er kreativitetens egen grav. Det er utviklingens største fartsdump. Men vi trenger en gang i blant å ankre ved det kjente, for så å finne styrke til nye eventyr. 

 

 

 

 





flashbacks to cold winterdays full of warmth


 "Snubler hjem i min første Oslo-snø med roser i kinnene og rosevin i blodårene. Snurrer. Snurrer til alt blir en virvel av små iskrystaller og lykkerus, snurrer til jeg har blitt en liten burgunderfarget karusell. Du hvisker ord jeg ikke kan forstå, mumler dem, og når jeg stopper opp får å høre nøyere etter blir du musestille. Leker med meg. Tvinner meg rundt lillefingeren. Jeg er bare enda en dukke for deg. Men en dag Oslo-by, en dag skal du og jeg danse sammen i nysnøen og le, for selv om du aldri vil bli hjem så skal du bli min venn. 

Selv om snøen i morgen har dekket mine spor. Selv om vinen har dampet bort og blitt minner stykket opp til små gassmolekyler, så holder jeg mitt løfte om nye ark, hemmeligheter bare du og jeg vet, Oslo."

Oslo, 05. desember 2010, 06:41 

 

 


Takk, lille Oslo. Takk,  for at vi har blitt venner, sånne venner man aldri glemmer. Jeg gleder meg til du igjen blir dekket av tynt silkepledd ,gleder meg til vi igjen kan leke sammen, føle sammen, skrive nye hemmeligheter sammen.  Fjorårets hemmelighet ligger ved siden av meg nå, sliten, trøtt, fin og ikke minst min. Takk, lille Oslo.