Jag brjar om varenda dag.

Jeg er kald og rundt meg vkner byen forsiktig. En jente i skjrt sykler hjem, og det ser ut som om hun flyter oppover kebergveien. P fjorden er det en bt som setter sitt anker. Noen ganger virker det litt godt, flyte p et uendelig hav. Se hvor man ender opp. Friheten til flyte, og aldri helt vite hvor man skal ende opp. S kan man endelig sette anker og si at; her, det her er meg.

Men det er ikke snn det er. Det er strenge skjemaer, det er tidsplaner, det er hensyn, og det er deadlines. Du kan ikke flyte for alltid, du kan ikke ankre hvor du vil. Selv nr du ankrer et sted du fler deg hjemme, kommer tiden for dra igjen. Tiden for finne noe nytt.

Tryggheten av det kjente er kreativitetens egen grav. Det er utviklingens strste fartsdump. Men vi trenger en gang i blant ankre ved det kjente, for s finne styrke til nye eventyr.





flashbacks to cold winterdays full of warmth


"Snubler hjem i min frste Oslo-sn med roser i kinnene og rosevin i blodrene. Snurrer. Snurrer til alt blir en virvel av sm iskrystaller og lykkerus, snurrer til jeg har blitt en liten burgunderfarget karusell. Du hvisker ord jeg ikke kan forst, mumler dem, og nr jeg stopper opp fr hre nyere etter blir du musestille. Leker med meg. Tvinner meg rundt lillefingeren. Jeg er bare enda en dukke for deg. Men en dag Oslo-by, en dag skal du og jeg danse sammen i nysnen og le, for selv om du aldri vil bli hjem s skal du bli min venn.

Selv om snen i morgen har dekket mine spor. Selv om vinen har dampet bort og blitt minner stykket opp til sm gassmolekyler, s holder jeg mitt lfte om nye ark, hemmeligheter bare du og jeg vet, Oslo."

Oslo, 05. desember 2010, 06:41


Takk, lille Oslo. Takk, for at vi har blitt venner, snne venner man aldri glemmer. Jeg gleder meg til du igjen blir dekket av tynt silkepledd ,gleder meg til vi igjen kan leke sammen, fle sammen, skrive nye hemmeligheter sammen. Fjorrets hemmelighet ligger ved siden av meg n, sliten, trtt, fin og ikke minst min. Takk, lille Oslo.