Jag börjar om varenda dag.

Jeg er kald og rundt meg våkner byen forsiktig. En jente i skjørt sykler hjem, og det ser ut som om hun flyter oppover Åkebergveien.  På fjorden er det en båt som setter sitt anker. Noen ganger virker det litt godt, å flyte på et uendelig hav.  Se hvor man ender opp. Friheten til å flyte, og aldri helt vite hvor man skal ende opp. Så kan man endelig sette anker og si at; her, det her er meg. 

 

Men det er ikke sånn det er. Det er strenge skjemaer, det er tidsplaner, det er hensyn, og det er deadlines. Du kan ikke flyte for alltid, du kan ikke ankre hvor du vil. Selv når du ankrer et sted du føler deg hjemme, kommer tiden for å dra igjen. Tiden for å finne noe nytt. 

 

Tryggheten av det kjente er kreativitetens egen grav. Det er utviklingens største fartsdump. Men vi trenger en gang i blant å ankre ved det kjente, for så å finne styrke til nye eventyr.