Jag brjar om varenda dag.

Jeg er kald og rundt meg vkner byen forsiktig. En jente i skjrt sykler hjem, og det ser ut som om hun flyter oppover kebergveien. P fjorden er det en bt som setter sitt anker. Noen ganger virker det litt godt, flyte p et uendelig hav. Se hvor man ender opp. Friheten til flyte, og aldri helt vite hvor man skal ende opp. S kan man endelig sette anker og si at; her, det her er meg.

Men det er ikke snn det er. Det er strenge skjemaer, det er tidsplaner, det er hensyn, og det er deadlines. Du kan ikke flyte for alltid, du kan ikke ankre hvor du vil. Selv nr du ankrer et sted du fler deg hjemme, kommer tiden for dra igjen. Tiden for finne noe nytt.

Tryggheten av det kjente er kreativitetens egen grav. Det er utviklingens strste fartsdump. Men vi trenger en gang i blant ankre ved det kjente, for s finne styrke til nye eventyr.