home is where the heart is

Her så jeg for første gang verden med et barns øyne, og jeg ville ikke ha byttet det mot noe annet sted på jord. Finere finnes sikkert, men kjærere finnes ikke. Dette stedet, det er meg, mitt liv, min kjærlighet, min krybbe og min grav, min start og min slutt. Jeg kjenner hvert hjørne, hver krok, hvert lille berg, hver hump i veien, hvert tre. Jeg kjenner hver lukt. Vet om hver skygge, hvert lys fra det rosaaktige om morgen til de røde solnedgangene, hvite bomullaktige skyer til de mørke skyene som varsler uvær. Og alt er mitt, som min egen kropp, til og med mer og enda viktigere, for det er noe evig som har godtatt meg, knyttet meg til seg, merket meg for alltid. Derfor kan jeg ikke si at jeg elsker det, slik som jeg ikke kan si jeg elsker min egen kropp. Men jeg kan si: Jeg lever med det, og uten det finnes jeg ikke.

when it all changed


På bildet er alle sammen. Oldeforeldre, besteforeldre, mammaer, pappaer, tanter, onkler og søskenbarn. Det er sommer, alle har på lette sommerklær og smiler pent til kameraet. Bildet er tatt i hagen, med huset i bakgrunn og et stort bord foran dekt på med alt mulig av mat og drikke. Serviset som bestemor fikk av oss i bursdaggave synes godt. Blå kanter og noe slags blomstermønster. Bare onkel som drikker fra en eldgammel grønn kopp som han aldri ville gi slipp på. I hjørnet på bildet er det en barnevogn, i den lå det en 4. måneder gammel jente, lite vitende om at hun kom til å se på bildet 17 år senere med tårer i øynene.


Jeg holder en tallerken i hånden. En av de på bildet. Men jeg er ikke der. Jeg er på det samme stedet, men ting er ikke som da. Jeg er i det samme huset, som ikke lenger kan kalles et hus 17 år senere. Ødelagt. Det store bordet midt i hagen er der fortsatt, med masse hull. Gresset er stort og trærne har vokst seg enorme siden sist jeg var her.


Jeg pakker ut av bokser som jeg fant i kjelleren,som mamma ba meg pakke ut. Kanskje fordi hun ikke orker selv. Kanskje fordi hun ikke har vært i huset siden den dagen bildet ble tatt.Ikke vet jeg. Barnevognen er i kjellered, vaser, potter, glass, tallerkener? samme gamle serviset. Jeg ser på bildet, det var mange der da. Nå er det bare noen få igjen. Bestemor sin store kopp er borte, onkel sin grønne også. De finnes ikke lenger. Menneskene på bildet er borte. De dro fra oss en etter en, tidligere enn de skulle. Bare vi er igjen.


Og bildet.

Songs in my pocket

 

Jeg er misunnelig på alle som så Iron Maiden i går.

Jeg er sliten etter jobb.

Jeg teller dager til en viss person kommer hjem.

Jeg savner alt og jeg vil tilbake.

Jeg hater mygg.

Jeg vil bade, jeg vil virkelig bade.

Jeg lurer på hvor alle har gjemt seg i dag.

Jeg skal sove litt så skal jeg nyte været.


forever young

spa57128  Jeg gikk til butikken for ikke så lenge siden for å kjøpe noen småting som jeg hadde laget liste over. Jeg gikk de få minuttene det tar til butikken så sakte som mulig, for alt er grønt, det lukter godt, været kunne ikke blitt bedre. Jeg ser på den fine, blå himmelen med noen få kritthvite skyer som er så tynne at de er gjennomsiktige og livet, det er herlig. Til min venstre side en hage som ser ut som Eden. Jeg har alltid likt det huset og den hagen, men nå var den finere enn noen gang. Naturen på sitt beste can take our breath away. Alt er så mye finere om sommeren. Synes hvertfall jeg.  

Jeg sover dårlig i disse dager. Men jeg smiler fortsatt.


 

The Youth Group - Forever young


why do all good things come to an end

Solskinn. Glade folk. Lukten av solkrem. Is. Barn som leker ved vannet. Vann. Helst saltvann. Følelsen av ikke å ha noen ting å bekymre seg om. Frihet. Det, det er ubeskrivelig godt. Wy do all good things come to an end. 614534400dscn0992334309076583073628spa57039

I'm coming out of my cage and I've been doing just fine.

Skrevet 29. juni 2008 kl. 04.00 

Et skilt på veggen. ?Fødestue, stillhet.? Halv tre om morgenen. Det blåser en varm vind. Slik alle vinder her nede er. Jeg har gnagsår, så jeg har tatt av meg skoene. De andre ble igjen, jeg orket ikke mer, så jeg bestemte meg for å gå hjem. Men de dumme skoene. Jeg holder dem i hånden der hvor jeg står barføtt på asfalten og venter på å bli hentet. Håper ingen spyttet akkurat der tidligere på kvelden. En gjeng gutter kommer ruslende ned veien. De ler, glade, ganske så fulle. Jeg smiler, ser på skiltet igjen. ?Fødestue, stillhet? At barn fødes er nok sant, men stillhet er lite av. Det er aldri stille her når jeg tenker meg om. I Norge er det stille, her er det liv dag og natt. Guttene gikk videre ned. Jeg sitter ser på de røde neglene mine og venter. Venter på en hvit bil som aldri kommer.